Rundtur i Eineåsen

Post 4
Vi går tilbake til den blåmerkete stien og følger den mot nordvest til vi kommer til BVHIFs lysløype. Stien krysser lysløypa, og vi følger stien til nordkanten av Gruvemyra (Stormyra) hvor den krysser en liten bekk. Dette er rett før stien kommer ut på lysløypa igjen. Ved bekken tar vi til høyre og følger bekken noen ti-metere. I hellingen ned mot nord ligger gruven, på kartet kalt Gruben. Det er en ca. 15 meter lang skjæring som går skrått ned i fjellet mot syd og som er ca. seks meter dyp på det dypeste.

Dette er den første gruven vi møter på rundturen. I 1603–1604 ble det funnet jernmalm med jernglans ved Kirkerudåsen og Eineåsen/Gommerudfjellet. Dette ga grunnlag for den første jernverksdriften i området på 1600-tallet. Malmen man fant, var egnet til bruk i de første primitive smeltehyttene. Senere hentet man jernmalm med magnetitt fra områder ved Arendal og Kragerø. Denne malmen brukte man i de nye masovnene som etter hvert ble bygget. Man vet ikke nøyaktig hvor alle de lokale gruvene lå. I nærheten av Solfjellstua (som brant ned i 1981) i fjellet ovenfor Rykkinn, er det flere skjerp. Mer om jernverket: Se Bærums Verk.

Skjerp er steder der man undersøkte mulighetene for å finne god malm. Gruver er mer permanente malmuttak. Hvilken betegnelse som er den riktige i hvert tilfelle, kan være vanskelig å avgjøre.

Gruven vi står ved nå, har trolig også vært i drift noe seinere, omkring år 1800. Det var på Peder Ankers tid, og det ble gjort for å sikre Bærums Verk malm i tillegg til den man på den tiden fikk sendt fra Arendal.

Mer om jernmalm og jernfremstilling
Man kunne finne to typer jernmalm i fjellet. Det var jernglans (Fe₂O₃) og magnetitt (Fe₃O₄).

Som nevnt ble det funnet jernmalm med jernglans ved Kirkerudåsen og Eineåsen/Gommerudfjellet. Man kan se sølvglinsende flak med diameter 2-3 mm. Skraper man på flakene med kniv, blir det en rød strek.
Når jernglansen ble oppvarmet med trekull, gikk den først over til en porøs form for magnetitt som var lett å varme opp videre for å få ut rent jernmetall. Jernglans ble derfor brukt i de første smeltehyttene hvor man ikke klarte å opparbeide høy temperatur.
Senere begynte man å hente malm fra Arendal og Kragerø. Denne malmen inneholdt magnetitt. Men dette var en type magnetitt som krevde mer oppvarming for å få ut rent jernmetall, noe man fikk til i masovnene. I masovnene kunne temperaturen bli ca. 1200 grader. Man fikk da et renere, men noe sprøere jern som resultat.

Både jernglans og magnetitt består av jern som er bundet til oksygen. Når man blander slik malm med glødende trekull, vil kullet (karbonet) ta til seg oksygen fra jernet, og vi får tilbake rent jernmetall, Fe, og karbondioksid, CO₂.

Først reagerer karbonet med oksygen og danner karbonmonoksid: 2C + O₂ → 2CO.

Så reagerer karbonmonoksid med jernmalmen: Fe2O₃ + 3CO → 2Fe + 3CO₂.

Post 18
Vi fortsetter nedover den bratte stien til vi kommer ned på et flatere område. Her på flaten, ca. 210 meter over havet, lå det tidligere store mengder sand og grus som nå er tatt vekk. Dette var en del av Akertrinnets avsetninger fra slutten av siste istid for ca. 10 000 år siden. Her, i nærheten av Kjerkestien, lå Juntekjerka. Det var en høy, spiss stein og en noe lavere stein inntil denne. Dette så ut som en kirke. Det fortelles at i gamle dager, når folk gikk forbi, var de lavmælte og viste respekt for denne steinen. I anleggsperioden med uttak av grus og stein her i 1972/1973, ble Juntekjerka antakelig sprengt i filler i uvitenhet.

Junten hadde også sin egen prekestol. Den står her fortsatt og ruver i terrenget litt lengre vest oppunder Junteåsen. Det var ikke plass til den inne i kirken. Følger vi stien under åsen mot vest går vi forbi en gammel hvilebenk. Ovenfor denne, under åsen, står Prekestolen som er skjult av noen høye trær.

I hele åssiden østover er det hull, de fleste er opprinnelige gassfylte hulrom i rombeporfyrlava. Noen er også forvitret grense mellom rombeporfyrlava RP1 og basaltlava B1.